Kristentypen

Skal vi forstå Blix bedre, må vi sette ham inn i hans egen samtid. Da Blix ble født i 1836, var allmueskolen i Norge knapt 100 år. Generasjoner hadde pugget og lært Luthers katekisme og Pontoppidans forklaring. De viktigste stykkene i Bibelen kunne folk utenatt. Kingos Salmebok var kjent og kjær. Om søndagene fikk de gjennom gudstjenesten repetért og utdypet det fundament skole og konfirmasjon hadde lagt. I dag vil vi kalle det livslang læring. Vi husker de mange huspostiller og andaktsbøker i heimen til Blix. Denne kristne påvirkningen slo dype røtter, og hos noen resulterte den i ekte inderliggjort hverdagskristendom. Mor til Blix er ett av mange eksempler. -Og hun satte så dype spor i sønnen sin at han hele livet ble trygt forankret i sin tro. Han opplevde både kamp og strid, men hadde likevel fred når båra brant som verst, -en fred som bare Gud kan gi.

Biskop Berggrav har sagt noe om kristen-Norge slik vi fant det i det forrige århundre:

"Den gamle kristendommen hadde bare sitt eget preg. Den var mer en lydighet enn en travelhet, den var en vandring i det faste. Den så seg ikke tilbake. Den tok ikke daglig sin temperatur. Den hvilte i Gud. Den var sund og dyp i sin selvransakelse uten å bli oppjaget og selvbeskuende. Den forsvarte ikke troen. Det var jo nettopp troen som var disse menneskers forsvarer!"

Så tilføyde Berggrav: "-Slik er Blix en representant for den gamle kristendom!"

Tro og tillit

Når vi i dag leser salmene til Blix, får vi inntrykk av at han levde i en kristen idyll, eller at han stengte seg ute fra verden. Ingen av delene var tilfelle! Hans manndom falt sammen med ei sterk brytningstid i Norge. Det ble ikke bare reist tvil om Guds eksistens og om Jesus som frelser, men også om den kristne moral. Blix sto fast i sin enkle barnetro. De nye strømdrag ute fra Europa kunne ikke rokke Kristi kirke. Under Jesu fane vil han gå. Og så gir han oss denne vidunderlige salmen:

Og i miss kunne vi sannelig gå. Hele livet må vi stri med oss selv, vår syndige natur. Den gamle Adam i oss han er oppegående hver dag. Han kjenner våre svakheter og vet å utnytte dem. Det blir ofte langt mellom liv og lære. Noen hver av oss har vel måttet si noe lignende som dikterpresten Nils Bolander:

"Jäg skämdes och tyckte det var en evig skam, hur trevande och klumpigt jag släpade mig fram!"

Blix kjenner også byrden av synd og skyld. Men den får aldri knuge ham ned. Vi trenger ikke frykte Gud. Slik som faren i lignelsen om den fortapte sønnen sto og så etter ham, slik vil også Gud vente på oss og ta i mot oss.

Blix har skrevet ca. 130 salmer. 51 av dem har vi i vår nye salmebok. Ingen av de 51 er vekkelsessalmer. Det er heller ikke de andre 80 som han har diktet. Blix synger om sin gjennomlevde kristentro. Vi kan spørre hvordan kunne han som hele sitt liv hadde levd i sin dåpspakt, lage en vekkelsessang? Det måtte bli noe konstruert. Går vi tilbake til lignelsen om den fortapte sønn, var det én sønn som alltid hadde vært heime. Blix var en slik sønn.

Hvordan gjøre salmene mer kjent i dag?

Blix har ikke skrevet noen ungdomssalmer. "Å tenk på Gud i ungdoms år-" er det heller ikke. Den bærer preg av formaning og oppfordring til de unge. Den lyser av oppdragelseskristendom. I dag tenker jeg ofte på hva denne salmen kunne blitt om den hadde fått en annen melodi.

Olfert Richards skjønne salme "Ungdommens frelser hør oss når vi beder-" fikk nettopp sin renesanse da den fikk den friske tonen den synges på i dag. Den gamle gjorde sangen bedrøvelig.

Blix skrev salmene sine til gamle melodier. Og jeg tror at skal salmene hans bli aktuelle i dag, må de tonesettes med nye rytmer og melodier. Med sitt dype og almenkristelige innhold vil de da oppleves av nye generasjoner. På dette felt er det store utfordringer som venter.

Dødstanken

I sin bok "Elias Blix - Kristentypen og personligheten" sier Eivind Berggrav at han tror at 40% av Blix-salmene i siste verset tar fram dødstanken på en eller annen måte. Og vi husker at han har diktet ca. 130 salmer.

Jeg har lest gjennom de 51 som er i vår nye salmebok, -også med tanke på dette spesielle temaet og funnet at 25 av salmene har slike tanker i siste verset, d.v.s. 50%.

Men døden har noe lyst over seg. Hør bare hvordan døden beskrives i salmen "Syng i stille morgonstunder:"

"Lys og lei oss, Ljosets Fader-
………….
dag med solskin utan sky"

Senere skal vi synge en julesalme av Blix Da må dere være spesielt oppmerksomme på siste verset.

Hør så hvordan han beskriver sin siste stund:

"Så slumrar eg inn i blidan blund,
der skal ingen trong meg tyngja.
Så vaknar eg opp den morgonstund
når Anden meg opp vil yngja.
Så leva eg skal i Kristi ljos,
hans lov i all æve syngja."
(nr. 859, vers 5)

I denne trygge ro døde Blix.

Blix har skrevet 5 påskesalmer. Korset står svakt i hans diktning. Sterkere står den seirende Kristus. Det er sol over grava.

Vårsangeren

Blix er blitt kalt vårsangeren i den norske kirke. Men hvordan kunne en mann som omtaler døden på en eller annen måte i 40% av sine salmer også være vårsanger? Først ble det for meg et paradoks. Død det er jo høst og vinter. Våren er livet. Men jeg lette ikke lenge før jeg fant det jeg tror er svaret.

For Blix er døden den nye våren. Det er dagen utan sky. Det er da vi skal leva i Kristi ljos. Jesus lyser i daudens natt. "Snart natti li og fram det skrid til morgon bli med song i himmelsalar." Og det er der vi utan brest og sprunge skal lova Herren vår.

Med en slik gjennomlevd kristen tro blir død og grav overgangen til vår som aldri tar slutt. Og da blir det ikke lenger noe paradoks å synge om døden i nesten annenhver salme og det å synge om når det livnar i lunnar.

Det er Gud som gir oss våren. Det er Han som bryter mørke og vinterkvelden. Han er det som lar nytt liv av daude gro.

Og så lar vi østlendingen Eivind Berggrav si hvordan han har opplevd Blix på dette området:

"Underet og våren blir ett for ham. Jeg tror ikke en i dette stykket kan skjønne Blix riktig hvis en ikke har opplevet Nord-Norges mørketid og vinterens veldige tale, både i natur og sinn. Danskene vil stå uforstående til Blix i dette stykket, men selv i Syd-Norge er våren ikke så mektig som i Nordland. Snøen ligger fra fjellet helt ned til fjæren. Tørre tre, naken kvist. Og så kommer våren så brått at en ikke får sukk for seg. Der er den. Nettopp som eit under nytt liv av daude gror."

Mannen som skrev fedrelandssalmen vår

Kunne vi nå ha skrudd tida om ikke mer enn 50 - 60 år tilbake, ville vi vært fortrolig med uttrykket norskdom og kristendom. De måtte forenes skulle det bli vekst og trivsel i vårt land mente Blix. Både den kristne og den frilynte ungdommen brukte uttrykket, men la ikke helt det samme i det. Slik skrev Blix om emnet i 1899:

"Det er som det opnar seg ei fager utsyn inn i ei ny og betre tid for Noreg, ei tid som eg og mange så lenge har stunda etter og bedet um, då dei to store livsens makter, det kristelege og det nasjonale, skal veksa seg saman og gjennomgløda den norske ungdom og dermed skapa ei lukkelegare ætt enn den vi lever. Ja, kristendom og norskdom dei må ganga saman, ein norskdom vigsla og adlad ved ein kristendom kledd i norsk klædnad. -Desse to livsmakter skal i samband verta den stormakt som frelsar vårt land."

Forskjellen i syn skal jeg prøve å illustrere:

Garborg har skrevet en fin nasjonalsang: "Gud signe Noregs land…" I nest siste verset heter det:

"I kjærleik varm og mild
me legg vår vilje til
då veks det fram"

Hva sier Blix:

"Vil Gud ikkje vera bygningsmann
me fåfengt på huset byggja-"

Hos Blix er det Gud alene som står for fred og folkelykke. Gud er ikke bare far for den enkelte. Han er Landsfaderen som har gitt oss fedrelandet. Det var da han sendte oss sitt ord at ljos over landet strøymde. Det er Gud alene som gjør verket. Hos Garborg er det Gud og oss i fellesskap.

Så lar vi atter vår store biskop Berggrav tale:

Blix var skjebnebestemt til å skape Norges fedrelandssalme, han som bar i sitt sinn hver strand og hver fiskarbu, han som tok vårsolen som en hilsen fra landets frelser, han kunne synge Norges egen salme. Ingen nasjonalstolthet, ingen selvgodhet, ingen segselvnok-natur møter oss her. Norsk i hver fiber er salmen, men ydmyk til sjelens grunn."

Fedrelandssalmen skal vi synge helt til slutt. Men det er en annen salme som ofte synges i kirka 17. mai, og som jeg alltid har vært veldig glad i. Den gangen jeg sto bak kateteret, måtte mine elever lære den som et ledd i forberedelsene til 17. mai. Vi sang den i kristendomstimene og i sangtimene, og noen vers måtte alltid læres utenat. I denne salmen får dere til fulle Blix’ tanker om Gud og fedrelandet.

Blix-salmene ut til folket

De første Blix-salmene, Nokre Salmar, kom ut i 1869. Det var et lite hefte på 23 sider og vakte stor begeistring hos noen. Vinje uttrykte seg slik:

"Det er med få ord eit utruleg godt arbeid, og eg skulle taka mykje i mist om ikkje dette er ein vendebolk i vårt teologiske bokrike. Her er utsikt både til ei salmebok og ein bibeloversetting i Landsmålet."

-Bare synd for Vinje at han ikke fikk oppleve at spådommen gikk i oppfyllelse.

Ivar Aasen sa det slik:

"Det ligg ein høg festivitas over fleire av salmane."

Men det som gledet Blix aller mest var anerkjennelsen fra Landstad som oppfordret ham til å fortsette arbeidet. Så kunne det i framtida være håp om ei heilnorsk salmebok.

Fram til 1890 kom Nokre Salmar ut i 4 nye og større opplag. I 1900 kom ei ny samling som fikk tittelen Salmar og Songar.

Hvorfor tror dere at jeg har tatt med en julesalme midt under en historisk opplisting? Er det noen som vet? Sammenhengen er denne:

På nyåret i 1885 fikk Blix brev fra sognepresten i Lårdal som fortalte at han juledag, d.v.s. i 1884, hadde fått menigheten til å synge denne salmen. Presten hadde for egen regning kjøpt og delt ut Nokre Salmar. Så neste gang dere synger denne salmen, kan det være interessant å vite at det er den første nynorske salmen vi vet om som har tonet ut i ei kirke, 1. juledag i Lårdal 1884.

Så gikk det slag i slag. I 1891 skrev prosten i Fyresdal med et for oss ikke ukjent navn, Quisling, til kirkedepartementet og ba om at det ble gitt tillatelse til å bruke Nokre Salmar under gudstjenesten dersom menighetsmøtet gjorde vedtak om det. -Løyve vart så gjeve, for å seia det på målet hennar mor. Og i 1900 hadde 100 menigheter tatt Blix-salmene i bruk.

Mange steder ble det en voldsom stri. For mange var fremdeles dansk-norsken Vårherres eget språk. Det var det språket generasjoner hadde fått presentert kristendommen på. Gudsordet kunne bare ikke lyde på noe annet språk. Vi skal ta med et eksempel fra den striden: I 1907 gjorde ungdommen i Gildeskål forsøk på å få innført Blix-salmene, men en av de ledende i bygda sa rett ut at han regnet dette som Gudsbespottelse. Så hardt var det!

Eller sagt på en annen måte: Så dypt var slavemerket brent inn i den norske folkesjela at merkene satt der hundre år etter at kolonitida opphørte. Vårt eget språk var ikke verdig til å være gudsspråket. Kunne kulturfattigdommen vært større?

Blix fikk ikke oppleve dette. Han døde i sitt hjem i Christiania i 1902. Til sin død trodde han at norskdom vigslet og adlet ved sann kristen tro skulle bli den stormakt som frelste vårt land. Hva ville han sagt om han i dag kunne se vårt fagre fedreland?

Til klangen fra klokkene i Trefoldighetskirken i Christiania ble Blix stedt til hvile en januardag i 1902. Denne høvding i troens rike som kunne bruke ord som ljos og sæle, sol og morgen om vår siste stund. Han hadde sett Guds storhet og vår litenhet, -men en storhet som favner oss små.

Blix-salmene seiret

Verket som Blix begynte på ble fullført. I 1924 ble Landstad Reviderte Salmebok godkjent til bruk i den norske kirke, og i denne salmeboka var det tatt med 105 salmer av Blix, d.v.s. nesten hver 8. salme (105 av 886 totalt). Striden hadde stilnet. I 1925 kom Nynorsk Salmebok som hadde tatt med 113 salmer og 74 oversettelser av Blix.

Begge salmebøkene hadde 1917-rettskrivninga. Det skulle altså gå nøyaktig 110 år fra kolonitida opphørte til vi fikk ei salmebok helt og fullt på vårt eget språk. I minneåret 1914 kom fedrelandssalmen som Blix hadde gitt oss til å tone ut fra alle landets kirker.

Etterord