Ikke le av meg, din... gakk-gakk!
Som de fleste sikkert har fått med seg har vi forlengst forlatt sommerens varme sødme, (den forlot vi vel i august i fjor, når jeg tenker meg om.) jobbet oss igjennom høstens stormfulle luner og endelig landet trygt i vinterens rolige, kalde mørke. Er det ikke fantastisk? De siste dagene har til og med et vakkert teppe av hvit snø lagt seg over østlandet. Det er ren poesi for oss... friluftsmennesker. Hm.
For snø er vel og bra. Jo mer jo bedre! Aller helst vil jeg ha to meter fra oktober til april, men takket være den globale oppvarmingen så får jeg jo ikke det. Men is, det er noe herk. To ganger på vei til jobb hadde jeg fullverdige hallingkast, og den siste gangen var på parkeringsplassen ved jobben. Jeg slentret intetanende fra bilen ut på veien mot hovedinngangen, langs et lite oppdemmet vann der en flokk ender svømte rundt og koste seg. Jeg smilte og vinket til dem der jeg gikk og plutselig tråkket jeg på et parti blankpolért is og fikk en sladd jeg bare såvidt klarte å hente inn igjen. Det var på hengende håret jeg ikke gikk rett på trynet, gitt. Og tror du ikke en av de forbaskede endene lo av meg! "Hahahaha!" sa han! Eller hun. Det er det frekkeste jeg har opplevd. Her har jeg unngått lårhalsbrudd med en hårsbredd, også ler et av disse fjærkledte tullefuglene av meg?
Jeg ble naturligvis stående en stund og kaste snøballer i vannet mens jeg skrek og bannet inntil to kolleger fikk roet meg ned og geleidet meg inn på kontoret.
*mumle-mumle*
I tillegg til is er mandager også noe herk. Burde vært forbudt begge deler.