Iq er noe dritt
Sånn for artighetens skyld har jeg og min livsledsager en uhøytidlig konkurranse oss i mellom der vi forsøker å løse iq-trimmen i Dagbladets lørdagsbilag. Intet er mer tilfredsstillende enn å løse vanskelige floker, og særlig hvis den andre part ikke klarer det. Men da også samtidig, intet er så ydmykende som ikke å skjønne bæret når den andre part løser oppgaven like lett som en åpner en boks med makrell i tomat. (Uten å søle)
For de som ikke kjenner konseptet er det tre oppgaver: en lett, en middels og en vanskelig. Og klarer man den lette og den middelse har man visstnok en iq på over gjennomsnittet som er 100. (Det står for øvrig ingenting om nivået til de som løser den vanskelige oppgaven, uten at det har noen særlig betydning for mitt vedkommende.)
Nå sist lørdag var den lette en ordoppgave som gikk på å finne et ord med to betydninger. Ord fikser jeg som regel, så denne gikk glatt. Den middels var med figurer og denne gikk også greit. So far so good, så og si. Så da gyver jeg løs på den vanskelige oppgaven, som var følgende:
Man har syv flasker (med neglelakk), hver med fire egenskaper. En av disse flaskene er originalen, resten er etterlikninger. Alle skiller seg fra hverandre på to punkter, og ingen er like. (Bildet av syv flasker:) Hvilken flaske er originalen?
Det var her det begynte å skorte på iq-en, ja. Virkelig skorte. Her var det nok helt sikkert en eller annen logisk måte å tenke på som gikk meg hus forbi. Jeg tenkte så det knaket, men hodet var fullt av sperrer og ingen plausibel logikk åpenbarte seg.
Jeg kunne ikke gi meg så lett, og forsøkte virkelig å konsentrere meg om problemet. Men hvordan skulle man tenke? Det er utrolig frustrerende å støte på problemstillinger som ikke hodet for sitt bare liv klarer å takle. Hva fanken er det for en møkkahjerne jeg har fått utdelt?! Pokkers elendige udugelige hjerneceller!
Bladet ble feiet bort med et fnys og lav mumling ispedd hint av ord som ikke egner seg på trykk. Min bedre halvdel (hvilket skulle bevises) overtok utgivelsen og ville selv prøve. Og da kommer vi til selve essensen i denne historien. For hun brukte nemlig omtrent ti sekunder på å skjønne oppgaven og 1 minutt på å finne svaret!
Aargh!
Jeg kunne ikke annet enn å bøye meg i støvet og innse nederlaget, men jeg var også nysgjerrig på hvordan hun hadde tenkt, og hvofor. Så jeg svelget stoltheten og ba om en detaljert forklaring. Og det fikk jeg. Men det er noe med det å forsøke å forklare noe komplisert for andre som for en selv er åpenbart og enkelt. Selv med teskje klarte jeg ikke å skjønne hva hun mente.
Så da konkluderer jeg med at jeg har et hull i hjernen der akkurat denne type logikk burde ha ligget. Og det er sikkert flere av dem. Hullene altså. Hjernen min ser mest sannsynlig ut som en Jarlsberg-ost.
Men jeg gir meg ikke uten kamp! Jeg skal tvinge min kjære til å forklare det for meg hver eneste kveld helt til jeg skjønner det, evt til døden skiller oss ad.
Ønsk oss lykke til! (Vi kommer til å trenge det.)