Den store søvngjengeren
Det har seg nå engang slik at jeg ble en av de priviligerte utvalgte til å tjene landet som HV-soldat, med alt det innebærer. Som blant annet å ha en hel haug med utstyr på loft og i boder, og å måtte ut på øvelse ca annenhvert år.
Øvelse ja. Jeg var naturlig nok litt spent, men ble faktisk positivt overrasket. Vi bodde på kaserner og hadde relevant opplæring, en dag på skytebanen og fulle fire dager med strålende solskinn. (Inntrykket kunne fort blitt litt annerledes etter fire dager med regn.) Pluss at man både traff og bodde på rom med en gjeng med veldig ålreite folk.
Det må dog påpekes at det oppstod ubekveme situasjoner. Bisarre og ubekveme. Ispedd en liten klype angst og redsel.
Noen ville kanskje synes det ville være ubekvemt å sove på rom med fem andre, ukjente menn på ens egen alder. Jeg så for meg at det kanskje kunne bli uvant, kanskje noen snorket, slike ting. Men ikke noe mer. Hva annet kan vel folk gjøre om natten? Gå i søvne? Være over to meter høye og gå i søvne?
...
Være over to meter høye og gå i søvne! Gå og prate i søvne. Sprette opp av sengen, prate høyt og delvis uforstående, romstere rundt i rommet noen minutter i søvne, og så gå og legge seg igjen. For eksempel.
Første natten våknet jeg tre ganger av et voldsomt leven (det skal ikke så mye til sånn midt på natten at noe blir et leven), og en person som virret rundt i rommet og sier ting som "nei, du kan ikke ha den grønne osten på hodet", eller andre uforståeligheter tatt ut av sammenhengen. Så klart man lurer på hva i alle verdens dager dette er for noe.
Dagen etter var det ingen som sa noe, og aller minst hovedpersonen selv. Tydeligvis hadde ingen andre fått det med seg, eller så sa de i hvert fall ingen ting. Så jeg fortrengte det hele og prøvde ikke å tenke noe mer på det. For natten etter forløp uten noen uvanlige hendelser så jeg anså det hele som en engangsforeteelse jeg ikke trengte å bekymre meg noe mer for.
Helt til natt tre da det skjedde igjen. Først én gang der personen spratt opp og sa "nei nå har jeg glemt å låse skapet" også stod han og raslet litt med skapet sitt før han gikk og stelte seg rett ved sengen der jeg lå, før han så ut til å komme til seg selv og gikk og la seg igjen. Jeg ligger et sted mellom søvn og våken tilstand og er faktisk litt redd for hva denne personen kan finne på. Jeg trekker dynen godt over hodet og legger meg med nesa helt inn i veggen og sovner igjen.
Neste gang jeg våkner er det med et enda større rabalder, og så nærme som i køyen under min, og jeg hører han som bor der rope skremt "Hva er det?! Hva er det?! Hva er det?!" sammen med høy uforståelig mumlig, og nå er det plutselig flere som våkner. Det er i hvert fall en som sier "hva i alle verdens dager er det som skjer?", og nå våkner også søvngjengeren. Han går til køyen sin og skrur på lyset. Stakkaren i underkøyen min virker temmelig skremt mens søvngjengeren virker brydd med det hele og unnskylder seg, skrur av lyset og rommet faller til ro.
Dagen etter er det vanskelig å komme utenom en prat om det som skjedde, og da, først da forteller vår medsoldat at han har et problem med at han går og finner på ting i søvne. Jeg mener, hva med å fortelle dette til oss på forhånd da? Advare oss, kanskje? Forberedt oss, sagt at det ikke var noe farlig, at han aldri hadde drept noen, liksom? Han håpet vel kanskje at det ikke skulle skje... Jeg er bare glad han ikke kom til meg. Jeg hadde garantert fått hjerteinfarkt hvis jeg ble vekket av at en diger person stod bøyd over meg og ropte usammenhengende til meg midt på natten.
Jaja. I ettertid er det jo litt morsomt. Mannen var jo veldig trivelig på dagtid.
Det var i hvert fall svært godt å komme hjem til familien og sove i sin egen seng.
Montro når neste øvelse kommer?