Som sjøsprøyt fra klar himmel merket jeg i går plutselig en voldsom smerte i min venstre ringfinger. Det er rart sånn det er når slikt intreffer, smerten kommer antakelig snikende men når man først blir oppmerksom på den føles den plutselig og akutt.
I hvert fall, det var vondt og verre enn vondt, selv om det eneste synlige tegnet på min ulidelige smerte var et litt rødt ytterste ledd. Og det gjør det ikke akkurat lett å oppnå sympati fra min uvanlig kronglete livsledsager.
Kronglete ja! Det vil si, hun er verdens skjønneste på alle måter, men som mann kan det til tider være svært vanskelig, for ikke å si umulig, å få medlidenhet for selv de mest alvorlig sykdommer. (Som f.eks. kraftige forkjølelser, lårhøner eller pollenallergi.) Det minste akk eller stønn fra meg blir konsekvent svart med skjeve blikk, himling med øyne og oppgitt hånlatter.
Så jeg aner jo, for å bruke et slikt uttrykk, at det i hvert fall ikke vil nytte å komme trekkende med en litt rosa fingertupp. Men det var vondt så jeg måtte forsøke.
Utrolig nok er alt jeg får et litt skeptisk blikk. Det er åpenbart at hun jobber med seg selv og forsøker febrilsk å vise ømhet og sympati for sin skadeskutte drømmeprins. Vi noterer det som et godt forsøk, i det minste!
Jeg får i hvert fall, om enn noe mumlende, aksept for min avgjørelse om en tur til legevakten. Føler ikke at jeg ble tatt helt på alvor da det jeg får der er en pilleeske og et klaps på ryggen. Da jeg våknet kl 4 i natt med forsterket smerte var jeg dog ikke imponert og skjønte jeg at jeg måtte foreta en visitt hos min lokale fastlege påfølgende dag.
Som tenkt så gjort, det ble konstatert infeksjon og jeg ble sendt videre til Lillestrøm Sykehus. Litt usikker på hva slike fastleger kan og ikke kan gjøre, men hun ville i hvert fall ikke åpne såret for å fikse ting selv. For det "likte hun ikke" som hun sa. Kanskje hadde hun dårlige erfaringer? Det var igrunn greit for meg, heller vil jeg bli tatt hånd om av noen som vet hva de gjør enn av en usikker amatørlege.
Således kom jeg da endelig til noen som både ville og kunne skjære i meg og rense ut ondskapen. Egentlig veldig ubehagelig å bli operert på slik, selv om det var på et lite område. Følte meg ikke akkurat som en superhelt der jeg satt og er veldig glad ikke Rambo satt ved siden av meg og utførte en av sine større operasjoner på seg selv uten bedøvelse. Da ville jeg antakelig sett litt pjuskete ut.
Men jeg besvimer i hvert fall ikke når konfrontert med eget blod! Og det er da noe.
Så nå sitter jeg her da, med en finger i fatle og skriver dårlige blogginnlegg.
Hverdagen inntar grillblogg igjen, og livet går videre.
System Of A Down - Innervision