Grillblogg

Av alle lavpannede, fantasiløse og direkte ubrukelige overskrifter som denne bloggen har blitt belemret med opp igjennom tidene så kommer antakelig denne hele veien inn på Topp 10.

Og det står det respekt av! For jeg har jo faktisk hatt en hel rekke grusomme overskrifter når jeg tenker meg om, og det vil si at det er beinhard kamp om plassene.

Til mitt forsvar må det jo nevnes at det faktisk har blitt skrevet 233 innlegg her i erverdige Grillblogg, og det skal litt til om man ikke en sjelden gang i blant skal tråkke i salaten.

Helt spontant skal jeg nå i anledning 233-innleggs jubileet gjøre et forsøk på å sette opp en Topp 10 liste over verste overskrifter. Here goes:

1. Det er ikke rompehull alt som promper

Denne er fæl. Det slo meg faktisk ikke før lenge etterpå hvor fæl den egentlig er. Jeg blir flau bare av å finne den igjen nå. Uff. Klar førsteplass.

2. Folket har talt meg i rompa!

Nok en rompe. Hva er det med meg og romper? Er det et kompleks på gang?

3. Mobi' kaputt, sehr güt

Denne får tredjeplassen bare pga et forferdelig ordspill. Grusomt forferdelig ordspill. Uff. Bronse til deg.

4. Det turkise mareritt

Vet ikke om det er innlegget eller overskriften som er verst, men den når en fjerdeplass fordi jeg gremmes over begge.

5. Huh?

Vær så snill da, litt bedre fantasi har jeg vel uansett hvor dårlig dagen er.

6. Rotorbladfanatikeren

Et langt og forferdelig ord som såvidt jeg husker var til innlegg som handlet om motorsagmassakren. Fæl film, grusom overskrift.

7. Dagens fnirr* (*salig blanding av fnis og hirr)

Jeg burde holde meg for god til å skrive forklaringer på ord i overskriften.

8. Jeg kom, jeg så, jeg gaffa'n

Et helt forferdelig mislykket forsøk på et slags elendig ordspill helt bak mål.

9. Schnøø

Dårlig. Rett og slett dum. Angrer den. Rett og slett dum.

10. Jeg gikk meg over sjø og land der møtte jeg en gammel mann han spurte så han sagde så hvor hører du vel hjemme, jeg hører hjemme i teppeland, i teppeland, i teppeland, og alle de som teppe kaaaaan, de hører hjemme i teppeland... Jeg gikk meg over sjø og land der møtte jeg en gammel heks, hun spurte så hun sagde så hvor hører du vel hjemme, jeg hører hjemme i landet der den spanske inkvisisjonen holdt til og brant hekser på bål over en lav sko, og hvis du ikke holder opp så skal det jammen nok bli stopp og puh og fy så mye det var plass til å skrive her da nå er det nesten så jeg må gi opp å finne ut nøyaktig hvor lang en overskrift kan være for dette er jo nærmest latterlig, hvem trenger vel en så lang overskrift som dette? Nei, i hvert fall ikke jeg.

Jeg vet ikke helt. Føler vel at denne må med på Topp 10 listen. Det ble ikke såå morsomt, liksom. Og ikke fant jeg ut hvor lang overskrift jeg faktisk kunne skrive heller.

Og når jeg tenker på det så blir ikke overskriften til dette innlegget som satte igang hele denne prosessen nominert før til neste jubileum det da. Men det får gå. Velkommen tilbake til innlegg nr 467.

Se filmen "Kung Fu Hustle". Vask ørene grundig hver lørdag. Gå ikke rundt grøten etter vann.

Over og ut.

Posted by Grillvott at 10:32 FM | Permalink | Comments (5) | TrackBacks (0)

Noen morgener trenger bare litt sterkere lut enn andre. Det kommer morgener man aldri helt våkner, det er vinter og kaldt utenfor dynen, og kroppen nekter å innse at den ikke får lov til å sove mer. Moralen er mer likt et dovendyrs enn et menneskes og intet argument er kraftig nok til å overbevise et sovende sinn om at det er på tide å stå opp.

Og på den annen side er heller ingen unnskyldning for dårlig til ikke å bli brukt i den ondes tjeneste. At man er trøtt, for eksempel. Eller at det er torsdag. At det snart er jul. Slike ting. Ikke helt holdbare argumenter i en rettsak.

Men litt etter litt blir en brutalt innhentet av realiteten. Hvis man ikke står opp kommer man for sent på jobb, får sparken, mister jobben, blir arbeidsløs, begynner å drikke og veien derfra til evig fortapelse er kortere enn en skulle tro.

Så når barna er levert og uret i bilen viser 07:58, man skal være på jobb om to minutter og det er is på veiene, da hadde det vært fint med en teleporter. *bzzzzt* *zooooooing* *tunnel* *popp!* Også stod man på parkeringsplassen på jobben. Det er én ting. Men kanskje litt for mye forlangt.

En annen ting som hadde vært fint å ha når trafikken korker seg og folk kjører som lobotomerte apekatter og bare er i veien, det er en en BFG. Å kunne lent seg ut av vinduet med en sånn en og ryddet unna alle hindringer, det hadde hjulpet en masse. Til nød kunne jeg ha klart meg med en Rocket Laucher også.

Jeg kunne i lang utstrekning ha klart meg lenge med et passende monster fra spillet, f.eks. en slik en. Den kunne ha bodd i boden og hvis barna var trege om morgenen og ikke ville kle på seg og liknende, kunne jeg si f.eks. "hvis ikke du hører på meg nå så kommer Boffo og tar deg!" (De fikk antakelig velge navn selv.) Da hadde jeg sikkert kunnet spare inn noen minutter på morgenstellet.

Kunne forresten vært fin å ha en Boffo nå til Halloween også.

Men ellers så har jeg det bra. Godt man ikke lar ser påvirke av spill altså.

(Lyden av utrykningskjøretøyer som nærmer seg fra det fjerne.)

Posted by Grillvott at 08:36 FM | Permalink | Comments (0) | TrackBacks (0)

Ja, godtfolk, da er vi atter kommet til den delen av året hvor det er kaldt, forblåst, frossent og snøfylt. Hvilket et lite blikk ut av mitt sidevindu skulle bekrefte. For akkurat nå laver det ned snø som det aldri skulle ha gjort annet!

Hurra!

Stor stas for store og små barn altså.

Ellers sitter man og ergrer seg litt over et fabelaktig flott innlegg som aldri vil bli publisert. Det er skrevet og ligger på lur, men det kommer aldri ut på det store internettet. Og det er synd! Men sånn er det noen ganger. Ikke alt egner seg for utgivelse.

Over til svenskegrensen.

Posted by Grillvott at 10:39 FM | Permalink | Comments (0) | TrackBacks (0)

Da jeg var liten og vokste opp (smør på flesk) var vi stadig på tur i skogen og plukket bær. Blåbær og tyttebær i bøtter og spann. På den tiden var dette gjengs oppførsel, og mødre og bestemødre over det ganske land sto hver høst og syltet tøy og kokte saft så man ikke kunne se kjellerboden for bare trær.

Men akkurat som ingen lenger går på epleslang så er det heller ingen som tar seg bryet med å plukke og bearbeide frukt og bær lenger. Og det er litt synd. Jeg savner hjemmelaget ripssaft og ripsgelé, blåbær- og tyttebærsyltetøy, eplemos og rabarbrasuppe! Og epleslang, for den saks skyld.

Problemet er at alle har blitt så late! De gidder ikke å bruke lang tid på å plukke og lage noe man bare kan gå i butikken og kjøpe. Og det gjør ikke jeg heller! Men jeg er ikke lat da, jeg er bare bortskjemt. Og ikke på en negativ måte, men en positiv en. Synes jeg selv i hvert fall.

Så hvordan skal man få overbevist dagens mødre og bestemødre om at de må ta med seg bikkjer (i wish) og unger og dra til skogs og plukke sylte og safte bær fordi jeg trenger tyttebærsyltetøy til søndagsmiddagen min?

Tips som fører til en oppklaring av denne intrikate saken belønnes med 1 stk glass Nora Lett-Bringebærsyltøy (mer sukker, mindre bær) og en pent brukt bærplukker fra tidlig åttitall.

Over til Alta.

Posted by Grillvott at 11:07 FM | Permalink | Comments (14) | TrackBacks (0)

Distanse: Joggerunde ca 6 km

Tid:
For 12 dager siden: 38 min 45 sek (første gang uten stopp)
For 8 dager siden: 38 min 00 sek
For 5 dager siden: 36 min 00 sek
For 2 dager siden: 35 min 09 sek

I dag: 33 min 38 sek

Å du hellige jul. Å si at jeg er stolt er litt som å si at et fjell er tungt. Eller at vann er vått. Eller at giraffer har lang hals. Nå gjelder det bare å fortsette på den smale sti så skal vi se om vi ikke ender opp med en eller annen slags form for kondis etter hvert.

Dét hadde vært noe det! Kondis!

Oslo Maraton neste!

Iron Maiden - The Loneliness Of The Long Distance Runner

Posted by Grillvott at 11:12 EM | Permalink | Comments (6)

I mangel av noe bedre å ta meg til begynner jeg nå en helt ny serie med veldig korte historier i denne bloggen. Denne historien er skjødesløst rappet fra en mail jeg sendte tidligere i dag:

"Det hele begynte en dag vi skulle angripe Hamburger Hill, det regnet og det var mørkt som i en sekk om natten (altså veldig mørkt), og plutselig hørte jeg en ugle som sa "uhuu" og ble så skremt at jeg la på sprang. Jeg løp og løp og gjennom skog og kratt før jeg plutselig kom til en vei. Langs denne veien stod det masse mennesker og jublet og heiet, men jeg var fremdeles redd for uglen (grunnet en meget uheldig hendelse med en mannevond ugle i barndommen hadde jeg utviklet den meget sjeldne men svært plagsomme "Uglofobia") og løp inn på veien og fulgte strømmen.

Plutselig kom det en mann og festet et nummer på brystet mitt og jeg ble om mulig enda mer redd grunnet en annen uheldig episode i ungdommen (skal ikke komme nærmere innpå dette nå) og satte opp et tempo som ikke liknet grisen, og etter en stund kom jeg til noe som så ut som mål, og der ble jeg tatt i mot og erklært som vinner og fikk masse penger og kom på tv og nå er jeg rik og berømt."

The End.

Jeg har en mistanke om at all denne joggingen har gått meg til hodet. Hm. Skumle bivirkninger.

Posted by Grillvott at 11:02 FM | Permalink | Comments (0)

Akk-dakk, Eisidisi, AC/DC. Kjært band har mange navn, som dem sier. Det er uansett mine barndomshelter det er snakk om, som også er et stadig tilbakevendende fenomen også i disse dager.

Det startet i det herrens år 1980, jeg var syv år og nyinnflyttet til et område i Nittedal. Der ble jeg kjent med to tvillingbrødre som introduserte meg for et band hvis sanger jeg fremdeles hører på 25 år senere.

Disse brødrene var 3 år eldre enn meg og hadde igjen tre eldre brødre som musikkpåvirkningen kom fra. De var vel sånn omtrent mellom 17 og 20 år gamle tenker jeg, med olajakker og ryggmerker og var selvsagt tøffere enn fandens oldemor.

Jeg husker det som det skulle vært (25 år siden) i går, første gangen de spilte "Dirty Deeds Done Dirt Cheap" og "T.N.T." for meg på en liten kassettspiller. Aldri hadde jeg vel hørt liknende. Det var rått, tøft og fengende og traff meg midt i hjerterota. Jeg ble frelst på rappen.

De fleste i kameratgjengen ble også revet med, og jeg husker vi dekorerte kjellerstuen hos brødrene med dopapir(...) som vi skrev AC/DC og navnet på sanger på. Så rigget vi til med kassettspiller og delte oss inn i de forskjellige rollene. Det var ikke så stor tvil om hvem det var mest populær å være, så vi måtte bytte på å være Angus Young. (Det styrte seg litt selv da det var litt begrenset hvor lenge man orket å riste på hodet.)

Kort sagt, entusiasmen var stor.

Til tross for min unge alder ble interessen min tatt på alvor av mine foreldre og jeg husker enda følelsen av å pakke opp min første LP-plate den første julen som ble feiret i nytt hus, julen 1980. Jeg var syv år gammel og fikk plata "If You Want Blood" av mamma og pappa...

Ganske friske saker, altså. Og jeg var henrykt. Når det gjelder de kommende generasjoner er min sønn 4 år og maser om å få høre Rammstein hver gang vi skal noe sted i bilen... og helst på lydstyrke 20. (Sikringen pleide å ryke på 17 så jeg ble nødt til å gå opp et hakk på sikringstørrelsen...) Han kan navnet på nesten alle sangene på "Reise Reise" men favoritten er "Wollt ihr das bett in flammen sehen"...

Montro hva han hører på når han er 7.

Posted by Grillvott at 10:24 FM | Permalink | Comments (4)