Grillblogg

Klokken er nå kvart over ti, og mitt bidrag til brutto nasjonanprodukt hittil denne uken er nok dessverre meget begrenset, for å underdrive en smule. Det er helt tydelig lav etterspørsel etter elektrovarer før lunsj, og især på mandager.

Dette har resultert i at min konsentrasjon helt og holdent har blitt rettet mot meg selv og mine egne skadeskutte lemmer. Helgen har bestått i mye variert kroppsarbeide, og det har satt sine spor, selv i en så ung og fremadstormende mann som meg. (Kremt) Det er helt tydelig at man snart bør ta skjeen i en annen hånd.

Og da har i hvert fall ikke jeg så mange å velge i. Hender altså.

Det er her de første problemene melder seg. For jeg har jo vanligvis skjeen i høyre hånd jeg, da dette faller meg helt naturlig som høyrehendt. Skulle jeg begynne å ha skjeen i venstre ser jeg for meg en rekke problemer. Det kommer til å føles uvant, bevegelsene vil bli keitete og mye langsommere en vanlig, og det kommer helt klart til å bli mye mer søl.

For ikke å snakke om at det vil bety at jeg må ut og røre på meg mer. Trene. Jogge, sykle, trimme. Mer. Nå. Og det er vel det som er det vanskelige.

Men tenk om jeg hadde hatt en personlig trener! Det hadde vært drømmen. En som kunne piske meg ut når motivasjonen var som lavest, i tordenvær og snø, i haggelstormer og tyfoner. En som kunne jage meg ut på løpeturer og presse meg til bristepunktet når jeg helst ville spille Hearts of Iron II på pc-en. En som kunne kjefte på meg når innsatsen var lav og å rose når fremgangen var høy.

Men hvor mye koster egentlig en sånn en?

Jeg kunne jo forsøkt en billig en til å begynne med, en som ikke tok ting så nøye? "Orker du ikke å sykle til Kikut i dag sier du? Nei ikke jeg heller. Skal vi kjøpe dip og potetgull og leie en film?" Også kunne vi tatt det litt rolig den dagen. Vi kunne heller ha pratet om hvor mye vi kom til å trene og hvor spreke vi ville bli da.

Hei vent, det er jo sånn jeg har det med dagens treningskamerater det.

Hm. Jaja. Da er det bare en ting å gjøre. Vi tar lunsj.