Grillblogg

Jeg sitter i skrivende stund med et flax-lodd ved siden av meg, som jeg har skrapet frem 8 av 9 tall på, som er: 1 x 25, 2 x 50, 1 x 100, 2 x 1000 og 2 x 1 million. Dette gir meg en gyllen anledning til å vente med å skrape det siste feltet og drømme meg litt bort. (Det er ganske lav intensitet på jobb om dagen og jeg har tid til å ta en lang pust i bakken.)

La oss nå si, for moro skyld, at det siste tallet jeg skraper frem er 50. Da kan jeg juble over at jeg kan gå over veien til Narvesen og bytte loddet i to nye, og drømmen lever videre.

Hvis jeg skraper frem 1000,- kan jeg juble over ny gevinstrekord noen sinne og smile resten av dagen, jeg kan fortelle mine nærmeste om en litt artig hendelse uten at det fører til de helt store omveltningene i tilværelsen.

Men la oss si at det siste tallet som åpenbarer seg er 1 million. Da kan jeg kjenne et søkk i magen, prikker i hodebunnen (alt dette er vill gjetting) og noen sekunder hvor tiden står stille mens sannheten går opp for meg.

1 million! Hva skulle jeg gjort hvis jeg vant 1 million? Først og fremst ville jeg ha gått forsiktig over veien (sett meg godt for til begge sider) med loddet knugende i begge hender, levert det til kommisjonæren (som det så fint heter) og vært livredd. Livredd for at noe hadde gått galt, at de bak disken hadde lurt meg og tatt loddet selv, at jeg hadde blitt ranet på veien eller at jeg hadde fått en meteor i hodet.

Jeg hadde antakelig forsøkt å holde nyheten hemmelig for mine kolleger i frykt for at noen skulle vise seg å være misunnelige lystmordere. Det beste hadde nok vært å simulert et illebefinnende (ikke sikkert jeg hadde trengt å simulere) og kommet meg hjem.

Jeg hadde helt klart ikke turt å kjøre motorsykkel, så den hadde jeg måttet sette igjen og ta taxi (maxi-taxi) i frykt for at det skulle skje noe nå som jeg endelig hadde vunnet en anseelig mengde grunker/gryn. Antakelig hadde jeg vært livredd for at taxisjåføren skulle ha krasjet så jeg hadde ganske sikkert satt meg i midten i baksetet for å minske sjansene for skader og død.

Vel hjemme hadde jeg sikkert fortet meg inn døren og låst den og dobbeltsjekket at ingen fulgte etter meg. Så hadde jeg måttet holde det hemmelig ovenfor samboeren min inntil pengene kom inn på kontoen i frykt for å at jeg hadde innbilt meg det hele og skuffet henne så dypt over at jeg ikke hadde vunnet allikevel at hun hadde tatt med seg barna og forlatt meg.

Antakelig hadde jeg fått hjerteinfarkt og dødd før dagen var omme.

Derfor er det kanskje like greit at jeg nå gjør ende på grubleriene, at jeg griper kronestykket som ligger klart og skraper frem det siste tallet.

Det siste tallet som er...