Medium svartsvidd
Grillsesonen er i gang, og det grilles mat for andre dag på rad. Til stor glede for både store og små. Rent idyllisk er det.
Skal man imidlertid sette fingeren på noe, må det kanskje være at de som svinger grillklypa muligens er litt rusne når det gjelder tilbreding av mat over glødende kull. Lenge siden sist, liksom.
Som sjef for påfylling og opptenning av grillkull legger jeg stor vekt på at mengden kull ikke er for liten, og for at det benyttes tilstrekkelig med tennvæske. Dette for å få en optimal varmeutvikling og fordi det ikke er noe mer trist enn en grill som ikke blir skikkelig varm.
Full fres med høye flammer med andre ord. Ikke noe tull.
Selve grillingen derimot, den kan foretas av et tilfeldig voksent individ, alt ettersom. I dag falt den oppgaven på min hulde samboer, og jeg tenkte ikke noe videre over det, hun kan sine ting.
Men en ting skal hun ha. Hun har en tendens til å ha mange andre jern i ilden samtidig med mattilbredning, og med en grill som omtrent like varm som en liten vulkan krever det egentlig at man har sin fulle og hele oppmerksomhet rettet mot... katastrofeområdet. Hm.
"Det er mulig pølsene ble litt svarte, kjære." Ah. Jeg aner elefanter i lyngen. Det som ligger på fatet kan muligens engang ha vært pølser, skjønt jeg har mine tvil. Det første som slår en er at noen må ha sølt kull over på tallerkenen mens de fylte på grillen.
I inspirasjonens lune foreslår jeg at hun burde slå seg på pølsesalg. Hun kunne starte et utsalg som tilbyr svartsvidde pølsebiter med underkategoriene "Lett svartsvidd", "Medium svartsvidd" og "Dette-gjetter-du-ikke-om-er-pølse-eller-kull-svartsvidd".
Det er godt jeg ikke skal være hjemme i kveld.
Rammstein - Mein herz brennt