I dag har jeg opplevd noe jeg ikke hadde trodd jeg ville komme til å oppleve. Jeg var inne og leverte sønn Umulius Den Første i barnehagen som normalt, og ante fred og ingen fare da jeg hastet ut i bilen for å rekke jobben.
Men idét jeg åpner bildøra som har stått ulåst åpenbarer det seg et stort, loddent dyr i førersetet! Jeg skvetter så jeg nesten tisser i buksa og må bare løpe til nærmeste kratt for å få forhindret en katastrofe. Mens jeg står der og tar kontroll over situasjonen hører jeg plutselig at dyret på en eller annen måte klarer å starte bilen! Og ikke nok med det, men den har tydeligvis vært ute en vårnatt før og finner også ut hvordan en kjører!
Det neste som skjer forekommer meg som noe av det merkeligste jeg har vært med på i mine levedager. Bilen skyter fart, og dyret styrer bilen mot der jeg står og ikke har rukket å få på meg buksene enda, og jeg blir bare nødt til å løpe uten å kneppe igjen noe som helst for å berge livet.
Jeg løper så fort jeg kan, med tissen hengende utenfor, ned mot hovedveien for å komme meg unna, med dyret i bilen fresende etter meg! Mens jeg løper forbi bussholdeplassen som er full av morgentrøtte mennesker på vei til jobb og skole vifter jeg med armene og roper "Hjelp! Et loddent dyr har stjålet bilen min og prøver å kjøre på meg!" mens bilen min kommer vinglende og humpende etter.
Til min fortvilelse er det ingen som ser ut til å bli særlig imponert over hverken det ene eller det andre, og ikke en eneste en ser ut til å forstå alvoret i situasjonen og kommer meg til unnsetning. Fortvilet kan jeg ikke gjøre annet enn å fortsette å løpe.
Heldigvis for meg ser ikke dyret ut til å klare å gire til andre gir, og kjøringen går like mye fra side til side som rett frem hvilket gjør at han ikke klarer å nå meg igjen. Mens jeg innser dette løper jeg ned en bakke mot en ny bussholdeplass full av mennesker og jeg forsøker ta meg sammen og tenke klart.
Hvem er det egentlig som følger etter meg? Og hvorfor?
Fremdeles med forplantningsorganene slengende utenfor når jeg så bussholdeplass nr 2 som ser ut til å bestå av ca 50% gamle damer med stokk, og roper: "Hva slags dyr er det som kjører bilen bak meg?", hvorpå omtrent halvparten blir stående å se etter meg med et måpende blikk, mens resten sier i kor "En grevling med den ene armen i fatle!".
Aha. En grevling med armen i fatle. Det kan forklare saken. (Og dessuten hvorfor han kjører så vinglete.)
Brått kommer jeg til å tenke på en hendelse noen måneder tilbake, da jeg var på vei for å besøke min bror. Jeg hadde svingt av hovedveien og kjørte på en ubelyst vei med skog på begge sider. Det regnet og det var mørkt. Plutselig hørte jeg et dunk og et hyl, og bilen kjørte over noe som kjentes ut som en dump.
Jeg stanset bilen og gikk ut for å undersøke, og midt i veien bak meg så jeg en grevling som lå rett ut på ryggen og stønnet. Å nei! Jeg hadde kjørt på et dyr! Håper han ikke er alvorlig skadet, tenkte jeg. Jeg gikk mot grevlingen for å undersøke nærmere og mens jeg sakte men sikkert kom mot dyret så jeg at det holdt seg for den ene armen men ellers så ut til å være uskadd.
Plutselig uten forvarsel strømmet det en gjeng av grevlinger med hvite frakker ut fra skogen, noen med noe som så ut som førstehjelpsskrin i hendene, og to av de med en båre. De løftet den forulykkede grevlingen forsiktig opp på båren og undersøkte ham.
Jeg rygget forsiktig tilbake mot bilen da jeg forsto at den hadde klart seg med mindre skader og at det beste jeg kunne gjøre var antakelig å la dyrene ta seg av situasjonen. Dessuten var jeg ikke sikker på om jeg skulle tro mine egne øyne, og jeg tok meg selv i å se meg om etter skjulte kameraer.
Akkurat idét jeg nådde bilen så jeg meg tilbake en siste gang og møtte et par mørke øyne som stirret hatsk på meg. Uff da. Den så ikke spesielt blid ut. Grevlingen freste og pekte på meg med den friske hånden, og dro deretter labben på tvers over halsen sin mens han lagde en grusom og raspende lyd med den mørkeste grevlingstemmen han klarte å oppdrive. Så falt han bakover på båren og besvimte.
Jeg kom meg inn i bilen og kjørte videre, og fortalte ikke om hendelsen til noen for å raskest mulig å kunne fortrenge den som en drøm. Hva annet kunne det vel være? Hallusinasjoner? Uansett, ingen ville tro meg. Og inntil nå hadde jeg klart å glemme hendelsen.
Inntil nå.
Grevlingen hadde villet ha hevn og nå hadde han funnet meg. Det var tydelig at han var fast bestemt på å gi meg samme behandling som han hadde fått, og nå måtte jeg pønske ut en drivende god måte å komme meg unna på!
Ferden fortsatte ut på en ny og litt større vei, og etter et stykke ble jeg oppmerksom på en politibil som stod parkert et stykke lenger fremme. Politi! Det kunne bli redningen.
Jeg begynte å rope og fekte med armene for å tiltrekke meg oppmerksomheten deres, men den så det ut til at jeg hadde allerede. To betjenter stod i veikanten og så på meg og jeg ropte "Hjelp meg! Grevlingen forsøker å kjøre over meg med min egen bil!", men da jeg så snudde meg for å se meg tilbake så var det ingen bil der. Ingen bil og ingen grevling. Men derimot en horde av illsinte gamle damer, med stokkene hevet over hodet og mord i blikket!
Politibetjentene så strengt på meg og sa: "Du er herved arrestert for blotting og ordensforstyrrelse. Ta på deg buksa og bli med oss." Jeg forsøkte å protestere, men innså at det kunne være vanskelig å skulle ro seg ut av dette uten å havne på en psykiatrisk klinikk, og kom jeg først dit var det vanskelig å komme seg ut.
I hvert fall med mine forklaringer.
De satte meg inn i bilen og lukket døra, og akkurat da nådde den sinte menneskemengden frem til bilen. Politimennene forsøkte å roe ned de gamle damene, men de virket ikke som om de var villige til å trekke seg tilbake. Noen av de protesterte høylytt og gestikulerte mot bilen der jeg satt.
En ting er å roe ned folkemengder med folk som har syn, hørsel og nogenlunde fungerende hjerne. En annen ting er det å prate fornuft til gamle damer med stokk og en ensporet tankegang toppet av senilitet. Politimennene ble etter hvert så truet at de valgte å trekke seg tilbake inn i bilen for å forsøke å komme seg unna.
Men før de rakk å starte hadde gamlingene nådd frem til bilen som de begynte å rugge på mens de slo og kastet steiner på rutene. Jeg var livredd!
Plutselig ble jeg oppmerksom på en figur lenger bak som stod og lo. Det var grevlingen! Hva hadde han funnet på nå? Så kikket jeg foran meg på politimennene, og de satt også nå og humret. Hva i alle dager var dette?
Etter hvert begynte de gamle damene å roe seg de også, og snart så lo de så de skrek hele gjengen. Jeg skjønte ingen ting. Hva for en uvirkelig verden var det jeg hadde rotet meg inn i?
Jeg åpnet bildøren og gikk forsiktig ut. Damene hoiet og skrek og to av de bar meg opp å gullstol mens resten applauderte og skrek i kor "aprilsnarr!", også knakk de sammen i latter på nytt.
Grevlingen gikk bort til meg og sa: "du ble redd nå, hva?" Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si så jeg bare smilte fårete. "Jaa. Njeeei. Litt kanskje? Men hvem i huleste er du?"
Grevlingen smilte, og dro av seg masken. "Petter?!", utbrøt jeg. Foran meg stod bestekameraten min fra barneskolen. Deg har jeg jo ikke sett siden... 6. klasse! Hva i alle dager gjør du her? Hvorfor har du...?
"Slapp av, jeg skal fortelle deg alt", sa Petter. "Du husker kanskje ikke det herrens år 1986, nettopp på denne datoen. Gjør du vel? Da skal jeg friske litt på hukommelsen din."
"Du lurte meg til å tro at Doris i b-klassen var forelsket i meg. Og jeg, mitt naut, jeg bet på. Du husker vel at jeg dro til henne med en bukett med nelliker, som du også hadde fortalt var hennes yndlingsblomster!"
"Det ble en katastrofe. Hun hadde bursdag og alle jentene fra klassen var der, og jeg ble gjort til latter foran hele forsamlingen. Moren hennes lo av meg også. Og du bare gapskrattet av meg og sa "aprilsnarr!" Den ydmykelsen glemte jeg aldri. Jeg har planlagt dette lenge, og nå fikk jeg endelig tatt igjen!"
Petter lo. "Du skulle bare sett ansiktet ditt! Det var verdt anstrengelsene alene!"
Jeg bare ristet på hodet. Planen hans hadde vært omfattende og jeg hadde blitt lurt trill rundt. At han hadde gått igjennom så mye for å få hevne seg for noe som hadde skjedd for nesten tyve år siden var helt utrolig. Jeg måtte bare berømme ham for innsatsen.
"Jeg tror aldri jeg har blitt lurt så grundig, Petter. Litt av et opplegg må jeg si! Alle menneskene du har fått med deg på dette også, jeg må bare ta av meg hatten og frakken, og... vel, buksa tror jeg at jeg lar være på. Og grevlingen jeg liksom kjørte over, og de andre med legefrakker, hvordan klarte du det?"
Petters latter stilnet. "Legefrakker?" Han så på meg. "Hva mener du?"
...
Jeg kjente med ett at jeg ble kald. Brått ble jeg oppmerksom på en bevegelse i skogkanten. Noe som så ut som et sort, loddent dyr løp i skjul bak et tre. Bena mine begynte å skjelve under meg et før Petter tok tak i skuldrene mine og snudde meg rundt. "Jaja, jeg får vel vise deg hvor bilen din står så du får kommet deg på jobb. Håper du har kommet deg etter det verste sjokket." Han humret, mens jeg forsøkte å kikke meg over skulderen mot skogholtet.
Vi ble enige om å møtes og prate mer sammen og han vinket til meg mens jeg kjørte ut på veien.
Jeg hadde akkurat rukket å komme ut på motorveien da jeg plutselig hørte en stemme bak meg i bilen som sa: "...Koffer har dukkje bart?!"
...
Så nå sitter jeg her da, med en grevling bitt fast i beinet mitt, og en følelse av at ingen i hele verden vil tro på det som har skjedd meg i dag bare fordi det er første april...
Kent - 747
