Bedøvelse? Nei takk, jeg kjører!
Det er i dag få igjen av disse fryktede ulvene i tannlegeklær, heldigvis. Du vet, sånne som biter deg i stortåa når de har fått satt deg fast i tannlegestolen og fylt opp munnen din med toogtyve forskjellige instrumenter av variabel størrelse og form.
I hvert fall er min tannlege en snill og ikke minst flink dame som har min velvære og trygghet som førsteprioritet. Virker det som da.
Hver gang jeg kommer spør hun om jeg vil ha bedøvelse, noe jeg avkrefter. Neida, jeg tåler å ha det litt vondt den lille stunden det tar å borre kontra å ikke ha følelse i munnen i timesvis etterpå. Det har liksom blitt et prinsipp.
Det verste er faktisk å måtte sitte og gape så lenge, hvis det skjer ting langt bak. Jeg blir utrolig sliten i kjeven av slik gaping. Så lenge jeg slipper å gape, som i dag, så går borringen som en lek.
Det beste med hele opplegget er dog når stolen heises opp og du kan juble av hele ditt hjerte. Ferdig! Hurra! Man er så glad at man kunne danse ballett ut døren, gjennom venteværelset og ut i friheten. Selv om man går derfra med en regning med litt flere siffer enn hva sunt er.
Så nå sitter jeg her da, med et lykkelig smil, ørten kroner fattigere men med fine, hvite og nypolerte tannebisser. Og et mystisk bitemerke i høyre stortå jeg ikke aner hvor kommer fra.
Linkin Park - Easier to run