Påsken er, for de som ikke har rukket å få det med seg, i full gang og vel så det. I skrivende stund er det faktisk ingen ringere dag en selveste langfredag. Det vil for min del si at jeg har hatt påskeferie i en uke alt, og det har vært både oppturer og nedturer. Gåturer og... doturer.
For påsken 2005 fikk en trang fødsel. En noe upassende metafor ville kanskje noen si, da den innebar et mageonde man både tier og lar være å snakke om, men dessverre vanskelig å komme unna når man nå engang skal skrive blogg.
Uansett, vi tok sjansen og dro på hytta på palmesøndag. Alle syntes friske og man hadde sett frem til denne turen lenge. Det syntes på det tidspunktet å være den riktige tingen å gjøre.
Hytta i dette tilfellet er ikke den tradisjonelle fjellhytta som jo helst sees i sammenheng med påsker og slikt, men en hytte ved sjøen for mer sommerlig bruk. Vel og bra, hytter er hytter, man trenger ikke for enhver pris å gå på ski hele tiden, man kan gå turer med bare sko på beina også, og ellers gjøre hytteting som vanlig. Spise god mat, spille kort, lese bøker, slappe av og kose seg. Kort sagt, lade batteriene.
Dog er det en ting som karakteriserer de fleste hytter enda, selv om dette er i ferd med å forandre seg. Og det er tilgang til innlagt vann og vattendassen. Begge deler en god ting å ha, men utedo har også sin sjarm for de som tåler slikt, og i de fleste tilstander er det fullt overkommerlig over kortere perioder.
De fleste friske tilstander, that is.
For det er noen tilstander man helst ikke vil møte med kun tilgang til utedo. Og denne påsken fant jeg ut hvilken det var.
Vel, det er for ille til at man kan la det forbigå i stillhet, men jeg tror de fleste har fantasi nok til å sette seg inn i situasjonen nå, så jeg slutter der.
Resten av påsken har dog vært upåklagelig, og det er enda mange dager igjen den kan stige ytterligere på.
Fortsatt god *påsk!
(*Ikke spør, det er bare noe jeg har fått for meg!)
Wet wet wet - Love is all around
