Grillblogg

Pr i dag heldigvis ikke et utsagn jeg hører hver dag, eller annenhver dag. Eller tredjehver dag, eller fjerdehver dag for den saks skyld. Nei tenk, det er et utrykk jeg aldri hører. Jeg er ikke tjukk! Bare så det er sagt. (Og du der bak med skaftetryne og gåsegange, du holder tåta!)

Men jeg kan fort komme til å bli det. Om en ti-tjue års tid. Sånn som Pondus, liksom. Frykten er basert på matvanene man har hatt hele livet uten problemer, men som man begynner å ane at kunne komme til å innhente en når alderen begynner å gjøre seg gjeldende.

Forleden kveld f.eks. tar min kjernesunne samboer seg en tre kvartérs joggetur, og jeg setter meg foran pc-en og forsøker alt jeg kan ikke å krasje i første og beste tretopp i Battlefield 1942. Og etterpå, hun i sofaen med et stort fat med forskjellige frukter og nøtter, og jeg med 3 brødskiver med smør, kjøttpudding og ketchup.

Og dette er helt normalt. Men spørsmålet er: burde jeg tøye strikken så langt den går før jeg tar sleiva i en annen hånd? Eller bør jeg endre mine dårlige spisevaner allerede nå?

Svaret synes for noen å være pinlig opplagt. Hm.

Også har vi disse ukentlige videokveldene da. En fast foreteelse hver torsdag der jeg og en likesinnet har som mål å se alle filmer man ellers aldri vil få sett. "Guttefilmer" om man vil. (Og da mener jeg ikke guttegutte-filmer, bare så det er helt på det rene.) Helst noe med mer blod enn innhold.

Uansett så er det jo en opplest og vedtatt sannhet at til film hører også snacks med. Potetgull og dip, cola, sure føtter, seigmenn og banansjokolade. Og hvis vi er sultne, en pizza eller to. Og kanskje en sigarett også, for å minnes de riktig gode gamle dager. En riktig så helsebringende aften, med andre ord.

Men hvor lenge vil dette holde? Når skal man slutte å leve og begynne å spise sunt?

Det er et vanskelig spørsmål. Men jeg begynner allerede i dag med å ikke spise pølser og potetstappe til lunsj på selveste pølsedagen.

Hah! Jeg føler meg sunnere allerede.

Metallica - Battery