Grillblogg

Med et kroppsspråk som ikke liknet grisen, halvt gikk, halvt slepte jeg meg på jobb igjen i dag etter 3 uker med veldig overstått ferie. O'smerte!

Det er ikke så mye den psykiske anstrengelsen å stå opp tidlig som er så ille lenger (en varm tanke til mine små a-krapyler), men snarere den mentalt ødeleggende vissheten om at det er så uendelig lenge til jul.

Dvs helt til jeg minner meg selv på at jeg om nøyaktig seks uker kaster meg loddrett ut i en måneds ellevill pappapermisjon.

*danse jenka på min egen helt spesielle måte*

Det hjalp.

Når det gjelder de siste tre ukenes gjøren og laden, så er har mesteparten gått med til reising og kjøring. Tre hytteturer og en motorsykkeltur ble det. Og en kjapp kortslutning forteller meg at jeg har kjørt sånn omtrent 350 mil. (!) (162 av dem på motorsykkel.)

Ikke verst. Trur eg. Men neste sommer skal jeg kjøre kortere og bli lenger på hvert sted, okke som.

Og min første tur på tohjuling må jo forsåvidt sies å ha vært vellykket. Til tross for litt lange dagsetapper. Og dårlig vær. Og de litt mindre tingene som gjorde siste dagsetappe, Bergen-Oslo, til en prøvelse.

Jeg lærte minst to ting:

-fyll heller bensin for ofte enn for sjelden. Man vet aldri hvor langt det er til neste stasjon. Og oppå fjellet sørover mot Hemsedal er det i hvert fall ingen.

-ikke under noen omstendigheter bør man knekke girsjalteren (den man skifter gir med, ja), hverken på Hønefoss eller andre steder. De siste 5-6 milene gikk i 5. gir og maks sluring på kløtsjen ut av alle rundkjøringer.

Dette, pluss at man bør forvisse seg om at man har med nok varme klær for den norske sommeren. (Og min følgesvenn som måtte gå til innkjøp av regndress i Bergen lærte kanskje noe han også?)

Men når det er sagt så er jeg jo litt imponert over at sykkelen holdt løpet ut nærmest prikkfritt, bare med unntak av en lyspære. Og denne hersens gir-dingsen da. Men det var jo mest min egen feil. Og det er slettes ikke ille av en 1979-modell.

*klappe sykkelen sin pent på tanken og klø den under frontlykten*

Og fantastisk nok, tilbakemeldingen fra kameraten er at dette slettes ikke blir siste turen vår. Kanskje vi til og med får med flere neste gang? En liflig tanke.

Linkin Park- From the inside.