Pussefilledimensjonen
Den var grå og myk og ble umiddelbart en yndet følgesvenn i tykt og tynt. Den funket like godt på mobilen som på brillene. Og nå er den borte. Jeg har ikke sett den på en uke, minst. Jeg har lett i alle lommer, i bilen, på kontoret, men den er og blir borte.
R.I.P. Sony Ericsson-pussefilla mi.
*snufs*
Dagens samtaleemne i lunsjen var for øvrig av meget dyp art. Det gikk på de virkelig store spørsmålene, på om universet er uendelig stort, og om hvis så er tilfelle at det også må være uendelig lite. Noe å tenke på. Dessuten ble det grunnet over om mennesket har en sjel (som veier 21 gram) og hvor den i såfall blir av når man dør. Konklusjonen ble uansett at det må finnes en (eller flere) andre dimensjoner der bl.a. sjelene holder til. Ikke sant?
Men hva med pussefilla mi da? Er det det som er forklaringen, at den var så lei av å bli brukt som brillepusser at den på mystisk vis klarte å sno seg over i en annen dimensjon? Og vil jeg da i såfall møte den igjen når mine dager her på jorden er over?
Hm. Montro hva jeg skal spise til lunsj i morgen.
Musikk: Foo Fighters - Halo.
Comments
Hmmm, kanskje jeg skal ta ut pussefilla mi fra mobiltelefonboksen jeg også. Det kna tydeligvis gi meg et nytt syn på tilværelsen de dagene jeg er for trøtt til å bruke linser og må dagen i møte i brilletåke.
For øvrig: Jeg ELSKER mobil med kamera på.
Posted by: Ine | Mars 4, 2004 10:38 FM
Den er (var) veldig kjekk å ha, så det anbefales herved på noe av det sterkeste å rote den frem fra glemselen.
Hvis ikke, så kan du også sende den i en til dels frankert postsending til Grillbloggs redaksjon der den i såfall vil bli tatt _veldig_ godt hånd om. :)
Deler for øvrig også ditt syn på mobil m/kamera.
*knips*
Posted by: Anders | Mars 4, 2004 11:29 FM