Humiliation street
*ding-dong*
Noen har akkurat ringt på dørklokken og våre blikk møtes. Hun i sofaen med et lite, sultent barn i armene. Jeg med en bamsemums uten hode. Jeg smiler lett fårete og viser henne bamsemumsen. Hun himler med øynene, skakker på hodet og ser på meg som om jeg skulle være et glass med sylteagurker. (Hun er ikke spesielt glad i sylteagurker.)
Slaget, i den forstand man kan kalle det et slag, var i realiteten tapt før det var begynt. Jeg reiser meg sakte og motvillig, og går ut mot kjøkkenet. Et siste blikk ut vinduet sier meg at den eller de som har ringt på er for lave til å synes over gardinkanten, og med et lydløst, innvendig hulk åpner jeg døren.
"Glaaaaade jul
hellige jul
engler daler
ned i skjul!"
Jeg faller sammen som en leddløs bylt på gulvet, og blir liggende livløs i noen sekunder før jeg sakte åler meg inn på kjøkkenet. Stadig med den skjærende falske julehymnen som bakgrunnsmusikk. Med en voldsom kraftanstrengelse klarer jeg å kaste høyre øye inn i godtehyllen i matskapet, og konstaterer at den bare inneholder potetgull og fleskesvor. Ikke akkurat ideell julebukkmat.
Jeg drar nonchalant i øyesnoren slik at øyet faller ned, og får det på plass med et *sjvupp* før jeg krabber bort til kjøleskapet og åpner døren. Og der, i dørens andre hylle, ligger det en halv firkløver. Den får duge! Desperat og på grensen til det glade vannvidd griper jeg sjokoladen og sleper meg ut mot ytterdøren.
Mitt ansikt fordreies i smerte idet jeg med et siste sukk skyver opp døren og kaster sjokoladen ned i den nærmeste åpne posen. Lyden av motorsagmassakeren stilner og jeg ruller umattet tilbake inn i gangen hvor jeg blir liggende og hive etter pusten. Denne gangen var det nære på.
Neste gang det ringer på er det jammen meg hennes tur til å åpne.
Comments
Hehe, kjenner følelsen. I gården jeg bor er det to ganske søte barn. Hver halloween tar de med seg vennene sine og synger seg gjennom etasjene. Jeg har aldri godteri hjemme, og vurderte å gi dem ei flaske vin ellen en kilo mel et år, inntil jeg kom på at jeg hadde ei pakke Lollipop som hadde oppholdt seg i fryseren et års tid. Ubudne gjester kan man jo også servere kaffe, ifølge reklamen, men noe stoppet meg i siste liten.
Posted by: Ine | Desember 28, 2003 11:44 FM
Jeg synes det er så flaut å se hvor flaue de er, de stakkars små som synger seg fra hus til hus, i vind og blest, regn og hagl, snø og slaps, sol og... pent vær.
*sukk*
Det som faktisk var litt kult, det var å kle seg ordentlig ut, jeg var vel i mitt nittende år eller så, og gå julebukk med glade alkoholer som belønning for vakker sang. Det var gøy, det. Alle vi ringte på hos hadde både et smil og en knert på lur.
Du store all verden så fulle vi ble.
Posted by: Anders | Desember 28, 2003 07:50 EM
Julebukk var stas, men man må liksom bo litt på bøgda for å bli vel mottatt. Ikke faen om jeg har sluppet inn noen som hadde presentert seg som Julebukk i porttelefonen.
Posted by: Ine | Desember 29, 2003 05:37 FM
Jooda, klart det. Slipp dem inn og by på hjembakst og konjakk, sier nå jeg.
Slipp fangene fri det er jul!
Posted by: Anders | Desember 29, 2003 02:48 EM
Bor på bøgda, oppvokst som julebukk på tiden da julebukkene hadde gått i bedehuskoret (ja, til og med jeg), og hvert fall kunne andre julesanger enn skjærende falsk Et barn er født i Betlehem. Alt var mye bedre før krigen.
Posted by: Mari | Desember 30, 2003 12:16 FM
Det hørtes forfriskende ut. Julebukker som faktisk kan synge? Et meget dristig konsept, men jeg liker det.
Posted by: Anders | Desember 30, 2003 09:29 FM