« November 2003 | Main | Januar 2004 »
Hvis jeg hadde vunnet førstepremien i Lotto sist lørdag, skulle jeg ha satt meg ned og ringt til kontofonen til jeg ble blå i trynet.
Faktisk skulle jeg ha beregnet og ringt så mange ganger at telefonregningen hadde blitt på 5 239 695,- kroner.
Det hadde blitt noe å fortelle barne-barna det!
*ding-dong*
Noen har akkurat ringt på dørklokken og våre blikk møtes. Hun i sofaen med et lite, sultent barn i armene. Jeg med en bamsemums uten hode. Jeg smiler lett fårete og viser henne bamsemumsen. Hun himler med øynene, skakker på hodet og ser på meg som om jeg skulle være et glass med sylteagurker. (Hun er ikke spesielt glad i sylteagurker.)
Slaget, i den forstand man kan kalle det et slag, var i realiteten tapt før det var begynt. Jeg reiser meg sakte og motvillig, og går ut mot kjøkkenet. Et siste blikk ut vinduet sier meg at den eller de som har ringt på er for lave til å synes over gardinkanten, og med et lydløst, innvendig hulk åpner jeg døren.
"Glaaaaade jul
hellige jul
engler daler
ned i skjul!"
Jeg faller sammen som en leddløs bylt på gulvet, og blir liggende livløs i noen sekunder før jeg sakte åler meg inn på kjøkkenet. Stadig med den skjærende falske julehymnen som bakgrunnsmusikk. Med en voldsom kraftanstrengelse klarer jeg å kaste høyre øye inn i godtehyllen i matskapet, og konstaterer at den bare inneholder potetgull og fleskesvor. Ikke akkurat ideell julebukkmat.
Jeg drar nonchalant i øyesnoren slik at øyet faller ned, og får det på plass med et *sjvupp* før jeg krabber bort til kjøleskapet og åpner døren. Og der, i dørens andre hylle, ligger det en halv firkløver. Den får duge! Desperat og på grensen til det glade vannvidd griper jeg sjokoladen og sleper meg ut mot ytterdøren.
Mitt ansikt fordreies i smerte idet jeg med et siste sukk skyver opp døren og kaster sjokoladen ned i den nærmeste åpne posen. Lyden av motorsagmassakeren stilner og jeg ruller umattet tilbake inn i gangen hvor jeg blir liggende og hive etter pusten. Denne gangen var det nære på.
Neste gang det ringer på er det jammen meg hennes tur til å åpne.
Så utro'ig fantastis' bra timing. På se'veste 'u'aften går te'efonen i ba''en med et sme'', og den midterste tasten spretter ut og forsvinner ut i det store intet. Hurra! Det 'ommer ti' å g'øre det desto søtere når ny og fantastis' mobi' s'a' hand'es inn rett over nyttår.
*danse (ha'tende) ende'ig-snart-ny-mobi'-dansen*
'ivet er her'ig, dere.
Ellers er nå første juledag på hell, og jeg føler meg som en godt stappet sacco-sekk, både på godt og vondt. (Kommer ikke på noe spesielt godt ved denne følelsen akkurat nå, men jeg er nokså sikker på at der er noget hvis man tenker riktig lenge og hardt. For eksempel hvis det akkurat _nå_ skulle bryte ut krig og jeg må ut i skogen og leve på bark og lunken snø i resten av mine levedager, så ville jeg kunne holde ut så mye, mye lenger nå enn hvis det hadde vært spinatsuppe m/kokt egg til middag i dag. Se det. Jeg trengte ikke tenke lenge og hardt engang.)
Min nye digitale og gjennomsiktige vekt forteller meg at jeg veier 80,6 kg, og det er mer enn på lenge. Gi den mannen en rå gulrot og steng ham inne i et kott til vi er langt inn i 2004.
2004! Om kun få dager er vi i år 2004. Det føles nesten litt science fiction-aktig ut. Husker så godt når jeg var liten at jeg grublet så veldig over hvor jeg var og hva jeg gjorde i år to tusen, eller om jeg i det hele tatt ville leve så lenge til å oppleve det. Og nå er årtusenskiftet forlengst historie, og jeg må sette meg nye "mål".
Lurer på hvor jeg vil være andre juledag i år 2027, jeg. 54 år gammel, med masse grå hår. Hva slags musikk hører jeg på? Er jeg lykkelig? Hva har jeg fått til jul av hvem? Hva jobber jeg med? Hva liker jeg å spise på brødskiva? Hvor mye veier jeg? Vil jeg den dagen sitte og skrive et innlegg i Grillblogg 13, og mimre tilbake til dagen i dag?
Spørsmålene er mange, finurlige, freidige og slomsete, men de er mine, og bare mine!
*danse det-er-mine-mine-og-bare-mine-dansen*
På tide å bysse. Eller lalle. Det valget nekter jeg å ta akkurat nå, jeg går heller og legger meg.
*flabbe ut*
Så hvorfor ikke noen bilder? Joda. Klart vi må ha bilder av de små.
"God vits, god vits."
"Å nei, den var ikke ferdig nei. Fortsett du."
"Full pupp? Ja takk, veldig gjerne!"
"Neida, vi føler hos ikke noe som helst beklemte vi, helt naturlig dette her."
"Okay, vi skal se mot kameraet hvis det er absolutt nødvendig."
"Men vi nekter å smile!"
"!"
"Når du sier det på den måten, så..."
La julen komme.
:-)
Å gråte er faktisk veldig undervurdert. Følelser bør løpe fritt. Det er litt rart å tenke på, for hvis noen begynner å gråte er det liksom om å gjøre at det stopper så raskt som mulig. Ikke engang når man er barn får man gråte. Neida, trøste trøste, slutt å grin nå er det bra igjen.
Men det skal det bli en slutt på. Fra nå av skal jeg gråte litt hver dag, og to ganger på søndager.
Nuvel.
Joda, så...
Hm.
Det var visst det jeg hadde på hjertet når det gjelder gråt.
(Luften gikk visst ut av ballongen før det hele tok skikkelig av...)
Men, vi lar oss ikke knekke av det, gjør vi vel?
Ting jeg mangler å gjøre før jul:
-henge opp lys på buskveksten foran huset.
-henge opp juledekorasjonskransdings på ytterdøren.
-skru ned gammelt skilt på nevnte ytterdør.
-skru opp et nytt et også.
-gjøre unevnelige ting med bilen.
-finne ut hva i alle verdens dager broder Tück m/frue ønsker seg til jul.
-handle passende julegave til umulig-å-kjøpe-julegave-til-så-det-blir-nok-antakelig-et-gavekort-i-år-også-umuliuser.
-gjøre flere unevnelige ting med bilen. (ble aldeles ikke ferdig isted)
-shoppe juletre av ikke-dryssende art. (Uklok av forrige års skade)
-være panikksnill resten av tiden før juleaften.
Jo! Også:
-kjøpe genial gave til bedre halvdel som allerede vet hva er. (Jeg altså, ikke bedre halvdel)
Det skulle dekke alt utenom det åpenbare. (Vaske, rydde, pynte, handle hardt)
Juleforsett: prøve å få skrevet litt oftere og mer både her og både der. Hm. Den setningen hørtes ikke så fæl ut i hodet mitt når jeg... skreev den.
*sigh*
Vel, dette var jo en start.
*bysselalle*
Ja du verden. Vi spør: hvem er jeg i Ringenes Herre?
Og svarer i samme åndedrag:
"Du er... Legolas.
Du er slående vakker og har en utstråling de aller fleste skulle ønske de hadde. I tillegg er du smart og sjarmerende. Kan vi få bli deg?"
Jeg rester min kasse.
*stønne*
Juleøltesten 2003 i regi av Ole Brums BIL ble en berusende affære. Ikke mest på grunn av juleølen heller, men mest fordi testen ble utvidet til å omfatte mang en annen drikk også. Vage erindringer blafrer forbi i den skadeskutte hukommelsen. Bilder av konjakk, irish coffea, hvitvin, øl, Cuba libre.
*skjelve*
Det er kanskje ikke rart jeg er såpass slarkete i slufsen som jeg er i dag.
*smerte*
Dagens lyspunkt: handletur med to unger på stort senter med masse folk (Selv om det kanskje ikke høres helt ideell ut som dagen-derpå-aktivitet.) og fire nye DVD-filmer i hylla.
Spent på hva bedre halvdel vil synes om genial film.
*rigge seg til*
Svarte.
NÅ var det stille her nå.
*trippe*
30-årskrisen min og jeg har har kommet til enighet og signerer i dag en anti-kriseavtale gjeldende for de neste ti år. Mye av uoverensstemmelsen viste seg å være grunnlagt på en misforståelse samt en grov skrivefeil, men nå som undertegnede har lært leksen sin føler vi oss begge ferdige med saken og retter med det blikket fremover mot VM i 2006. Begge parter ønskes lykke til på hver sin kant.
Vel overstått famileselskap også, men det var på hengende håret, bokstavelig talt. Tiltykning til panikk blant enkelte familiemedlemmer da min bestemors hårmanke tok fyr og som den som stod henne nærmest handlet jeg (faktisk!)meget snarrådig og fikk slukket brannen med en sofapute. Ingen annen skade skjedd enn selve håret, heldigvis.
Hm. Kanskje det var brannmann jeg skulle ha blitt allikevel.
Bortsett fra denne litt dramatiske episoden foregikk resten av arrangementet knirkefritt.
To dager til Turboneger!
*danse ... ikke danse noe som helst av frykt for hva slags dans dette fort kunne ha blitt*