Det turkise mareritt
Da jeg var på vei til kirken i dag kom jeg til å få øye på en gravemaskin. Den var ikke av den største typen, men tvert i mot den lille litt søte typen som hvis det skulle være ønskelig, ville få innpass i en hvilken som helst hage der behovet for ett eller flere hull av ett eller annet slag av en eller annen grunn skulle være mistenkelig påtrengende. Det merksnodige var dog ikke størrelsen. For selv om det som alle vet _er_ størrelsen det kommer an på både i dette og i mange andre tilfeller, så var det denne gangen mest fargen som vakte oppsikt i undertegnedes øyne. Den var turkis. Knall turkis, om det går an å bruke et slikt uttrykk. Og det var da det slo meg, at noe der ute i verden må ha gått veldig galt et sted. Hva skal vi med turkise gravemaskiner? Hva skjedde med den tradisjonelle gulfargen? Hvem har ansvaret for dette groteske fargeskiftet og hvor henvender jeg meg for å stille i protestmasjen? De enda meget små men endog hurtigspirende tankene i mitt hode var sådd, og ikke før hadde jeg kommet rundt neste sving (Okay, jeg burde vel strengt tatt ha tatt til høyre i det forrige krysset om kirken i sin særdeleshet var min foretrukne destinasjon denne søndags formiddagen, men det blir for uvestentlige detaljer i den store sammenheng å regne, for hovedpoenget er jo hedenske syn midt i beste kirketid og ikke om jeg skinnhelligst påberoper meg å ha skulle hatt planer om å delta i dagens gudstjeneste eller ikke!) så åpenbarte det seg nok en turkis, ja en like knall turkis gravemaskin, og denne gangen en stor en. Hva i alle... og ikke nok med det, men før jeg hadde kjørt en kilometer til så tror du ikke jeg møtte en tredje turkise gravemaskin for dagen du da? Joda, med et litt fjåsete flir om nebbet stod den der og latet som om den var et helt ordinært syn midt i oktober, og ikke noe besynderlig i det hele tatt.
Makan.
Om det var opplevelsene på vei til "kirken" eller om det var noe annet som inspirerte meg denne dagen vites ikke, men det resulterte uansett i et brukbart antall scoringer og blant disse et soloraid av en annen verden og flere utagbare skudd av en tredje en. Da blir gangsperren av den fjerde verden jeg nå opplever bare en bagatell blant verdner å regne og den plager meg nærmest ikke i det hele tatt. Rent bortsett fra, selvfølgelig, når jeg skulle finne på å tilegne meg sinnsyke ideer med temaet "forflytning av kropp og lemmer i sin helhet" der premien er grove og frekke kommentarer fra samtlige i min nærmeste omgangskrets.
Dessuten _har_ jeg gitt penger i dag, så vennligst ikke ring på mer da de mistrøstelig lite lærde strides om hvem av oss i husstanden som er dårligst til beins for tiden og hvem sin tur det er til å åpne opp for påringende bøssebærere.
Ups, er klokken så meget allerede? Die hard 2 begynner visst snart...
*skynde seg sakte ned to etasjer*