The attack of the knotts
Gårsdagens store kroppslige utskeielse ble foretatt på en gresslette på Kalbakken i Oslo, og det har satt sine spor. Vi stilte opp mannssterke, med bl.a. motorisert gressklipper, tennisnett og vannflasker. Etter å ha klippet gress nok til å fø en middels stor bondegård i ett år og satt opp nett og linjer blant tusenvis av oppmøtte knott og mygg, var vi klare til å kjempe det durabelige slaget om grautbyen. (Eller var det Lambertseter det, kanskje? Vel, uansett.)
Da kom regnet. I bøtter og spann. Og lyn og torden hører selvsagt også med. Og selv om jeg mener å ha lest et sted at det tryggeste stedet man kan befinne seg mens det tordner er midt på en skikkelig stor og åpen slette med bare gress på så langt øyet kan se (Især for de med dårlig syn), kom tvilen krypende oppover leggen i takt med våre nye og svært så innbitte fans. Det smalt og knitret i vannknær og menisker men mandige som vi var så torde ingen å innrømme den åpenbare frykten alle hadde for svartsvidde øreflipper, så spillet fortsatte med livet som innsats.
I dag er jeg usedvanlig støl i høyrebeinet og kan vise til et ukjent antall knottbitt og myggstikk på mine staute fotballegger.
Neste gang stiller jeg med leggskinn.